Den episke teatersjangeren

Bakgrunnen for den episke sjangeren

Episk teater er en teatersjanger som kom på starten av 1900-tallet. Sjangeren ble utvikler i tyskland av teaterfornyeren Bertolt Brecht. Hensikten med det episke teateret var å synliggjøre samfunnsmessige motsetninger og problemer, og å vise at samfunnet, mennesket og verden kan forandres. Målet med Brecht sitt episke teater var å motivere tilskueren til å gjøre en foskjell. Brecht ville ikke ha appalus, men kamprop og protestsanger. Han ville at publikum skulle gå ut i samfunnet og bidra til en endring etter at de hadde sett stykkene hans. 

Episk teater i dag

I dag trenger ikke teaterstykkene lenger være politisk motiverte for at vi kan kategorisere dem som episke. Det viktigste kjennetegnet er bruker av verfremdung.

Det er flere andre teatersjangere som bruker elementer fra episk teater. Kan du tenke deg noen sjangere som bruker brudd i form av for eksempel forteller, brudd på fjerde veggen eller bruk av sang og dans?

Man kan argumentere for at musikalsjangeren benytter seg av verfremdung i stod del. I musikal blir handlingen konstant avbrutt av musikk, sang og dans som ikke føyer seg naturlig inn i det, ofte, realisktiske spillet. Musikaler følger ofte en Aristotelisk oppbygning, men bruker brudd slik som i den Episke teatersjangeren. 

Når man snakker om Shakespear sine stykker, tenker man som oftest på teatersjangerene tragedie eller komedie. MEN Shakespeare sitt fargerike, teatrale språk og hans tendens til å skrive lanage monologer rettet ut mot publikum kan sies å ha snev av episk i seg. Språket som ikke ligner daglitale er med å å understreke det faktum at tilskueren er på teater. Det samme kan sies om karakterenes lange monologer. Med dette mener vi ikke at musikaler eller Shakespeare sine stykker er utelukkende episk i sin sjanger. Dette er heller et eksempel på hvordan de ulike sjangerene bygger på hverandre, henter fra hverandre og sklir inn i hverandre. 

Kjennetegn for den episke sjangeren

VERFREMDUNG 

 Typisk for det episke teateret er at tilskueren skal minnes på at hen er på teater. Dette gjøres ved bruk av verfremdung, eller fremmedgjøringseffekt på norsk. Dette er brudd med handlingen som skal sørge for at tilskueren ikke blir dratt inn i den estetiske nytelsen og glemmer at hen er på teater. Eksempler på verfremdung er bruk av plakater, sang, dans, overraskende bruk av lys og lys, brudd på den fjerde vegg eller scene- og kostymeskift på scenen. 

FLERE FIKSJONLAG 

Episk teater bryter den fjerde vegg, gjerne med at skuespillerene går ut av karakter og henvender seg til publikum, ved bruk at et talekor eller en forteller. Dette er også eksempler på den episke sjangerens bruk av flere fiksjonslag; de opererer både med en fiktiv handling og forhodler seg til det faktim at de er skuespillere på en scene og forholder seg deretter til publikum. 

EPISODISK HANDLING 

 Handlingen i episk er ofte, men må ikke være, episodisk. Det vil si at handlingen består av flere, uanhengige, lukkede scener, heller enn å benytte en helhetlig handlig fra start til slutt. Det som knytter scenene sammen er ofte et felles tema eller rød tråd. Scenene kan for eksempel vise ulike sider av en sak eller et samfunnsmessig problem. Et annet ord for denne type sammensetning av scener er montasjeteknikk - man lager en montasje av ulike scener og senarior. Handlingen i Episk teater kan følge en Aristotelisk oppbygning, men benytter seg da av brudd flere steder i handlingen for å "vekke" publikum.